Det er oktober.
Den første snøen er kommet - og forsvunnet igjen.
Virker som den kommer som jula på kjerringa hvert eneste år.
For nå leser vi hver dag om vogntog, biler og busser som står på tvers av veiene på sommerdekk og skaper trøbbel.
Jaja...jeg skal ikke være så kjepphøy altså. Bare flaks som gjør at jeg kjører på vinterdekk (piggfrie). Har visst ikke tatt den av siden forrige sesong.
Men akkurat nå skinner solen og det er ikke tegn til hvitt på bakken.
Prøver å tenke positivt, da oktober måned er en måned jeg helst skulle sett ikke eksisterte.
Ting som ligger 14 år tilbake i tid kommer til overflaten hver oktober.
Øyvind si ulykke den 29. oktober 1996.
Der han ble påkjørt og drept på vei til jobb.
Min søster og hennes forlovede, Øyvind Espeland, bodde på Tjelta i barndomsheimen til Øyvind.
De skulle bli foreldre og de hadde akkurat overtatt huset.
Alt låg til rette for at de skulle bli en lykkelig liten familie på tre.
De var unge. Tove 20, Øyvind 24.
Det var den 29. oktober 1996.
Øyvind jobbet på Braathen Safe (som det het dengang) på Sola flyplass.
Han kjørte moped til jobb hver dag.
Han kjørte noen sideveier for å unngå trafikken på hovedveien.
Dette gjorde han også denne dagen....
Da han kom ut fra en sidevei kom det en varebil kjørende i høy hastighet som overså vikeplikten.
Sammenstøtet med Øyvind var så kraftig at da varebilen traff en rundballe silo så flyttet han denne antakelig 70-200 meter med Øyvind mellom bilen og rundballen....
Livene våre ble forandret for alltid fra dette sekundet.
Øyvind døde momentant, men siden han var så ung så fikk de gang på hjertet igjen.
Men han hadde (med forbehold pga hukommelsen min) 4 dødelige skader i segselv så det hjalp ikke om hjertet slo. (Han hadde knust bekken, to kunste legger, brudd på hjernen å knust milt + nakkebrudd).
Husker far min kom og hentet meg på arbeidsplassen min (Nygård og sønner).
Jeg såg med en gang at noe var fryktelig galt, for dette var første gang jeg såg min far med tårevåte øyne.
"Du må komme. Vi må til Rogaland sykehus. Øyvind har vært utsatt for en ulykke".
Jeg spurte ikke om noenting. Ville ikke vite. Bare sa ja, og satte meg i bilen utenfor.
Det var Rolf som kjørte. Øyvind sin stefar. Som bodde på Sandnes egentlig. Hm...
Jeg bet meg ikke så mye merke i hvorfor HAN kjørte til Sirevåg å hentet oss.
Da Rolf sa "kondolerer" til meg i bilen, svarte jeg ikke. Jeg hørte ikke etter. Jeg ville ikke høre det han sa...
Det gikk lenge...
Jeg spurte far da vi nærmet oss sykehuset: hvordan gikk det med Øyvind? Hardt skadet?
"Han døde, Eli." var svaret.....
Da kom tårene......
Tove satt hos Øyvind da vi kom til sykehuset.
Etterhvert fikk vi andre også se han.
Det var grusomt. Helt jævlig....
Men samtidig var det godt å få en avslutning. Det var FAKTA! Sånn gikk det!
Dere kan bare tenke dere kaoset og vakuumet etter en slik hendelse.
Min søster var gravid i 5. måned.
Vi flyttet henne hjem til mor og far samme dag som dette skjedde.
Jeg ble med henne på hennes svangerskaps kontroller der jeg hadde mulighet til det.
Jeg var med da Øyvind Alexander ble født 27. februar 1997.
Det var tungt å vite med megselv hvorfor jeg var der og ikke Øyvind, men det gav meg noe tilbake som jeg verdsetter hver eneste dag.
Det som sliter mest er straffen gjerningsmannen fikk. Han innrømmet allerede på SUS at han hadde kjørt altfor fort og at han ikke hadde sett Øyvind komme kjørende.
Han fikk 3 måneder i fengsel!!!
Advokaten hans fremla saken som om Øyvind bad om det selv.... Han kunne like gjerne sagt: han skulle bare ikke vært der når hans klient kom kjørende!!
Nå ser jeg gjerningsmannen her på facebook. Jeg vet han har både kone og barn.
Livet HANS gikk videre som om ikke noe hadde skjedd.
Mens her sitter vi!
En gutt fikk aldri treffe sin far.
Et fotball-talent som vi alle er så stolt over får ikke dele dette med sin kjære pappa.
Når han skulle besøke pappaen sin da han var liten så var det en gravstøtte!!!!!!
Han hadde såvidt lært å snakke da han utbrød: "Pappa" og pekte på kirkegården på Ogna når vi kjørte forbi....
Jeg kommer aldri til å tilgi det denne mannen frarøvet oss den oktoberdagen!
ALDRI SÅ LENGE JEG LEVER!Og treffer jeg han på gata en gang så kommer jeg til å måtte besinne meg for å ikke spytte på han.
Beklager, men sånn føler jeg det!
Heldigvis greide Tove å gå videre.
Men det gikk mange år før hun virkelig fikk lagt dette bak seg og fikk livet sitt på stell.
Nå har hun giftet seg med en annen Øyvind, Svanes.
Øyvind Alexander har fått en flott stefar som engasjerer seg og bryr ser.
En liten bror fikk Alex også. Isak er en fantastisk gutt. Like høyt elsket som Alex.
En liten baby kommer det i januar også. Da blir gleden like stor som da Alex og Isak kom.
Vi gleder oss.
Ja, livet går videre selv om arrene er der og vi vil alltid huske.
Vi vil aldri glemme deg Øyvind Espeland. 29.10.1996.
Gruer meg til den 29........ ;(
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar